loading
attention
Du har tastet feil kode Kontakt kundeservice »
Glemt koden Abonner på magasinet
SKOLEMAT: Et godt måltid gir ikke bare næring til læring, men det bygger opp om maten som kultur og en sosial arena, skriver Einar Alme. Her er bilde fra prøveordningen Mills Matpakkelevering som ble gjennomført ved Gjellerås skole i Oslo i fjor. (Foto: Synnøve Prytz Berset)

Skal vi bygge matnasjonen Norge?

Einar Alme / 2018-03-16 08:00:42

Landbruks- og matminister Jon Georg Dale inviterte under Grüne Woche i Berlin næringa til å bygge matnasjonen Norge. Visjonen for tiltaket er at innen 2030 skal mat være en kilde til måltidsglede og stolthet i befolkningen. Norge skal være internasjonalt kjent for sin spennende matkultur og sine mat- og drikkeopplevelser. Dette er et hårete mål og det er bare 12 år å gjøre på!

Den som har lest TeMa-spalten i Matindustrien i noen år, der jeg er jevnlig bidragsyter, kan ha notert at jeg er mer enn vanlig interessert i Frankrike, hvor jeg har bodd over lenger tid. Derfor kan jeg tillate meg å si at det skal godt la seg gjøre for Norge på 12 år å oppnå nivået som Frankrike har brukt 12 århundrer på, pluss minus noen hundre år alt etter som hvordan man definerer begrepet matnasjon. Videre, hvordan skal vi måle at vi faktisk er ved målet; at Norge også er en matnasjon.

Her i landet, dette skrives under et besøk i Normandie, kan en spore mange matprodukter svært langt tilbake i historien. Så langt tilbake at historiske kilder glir over i myter. Vi har også noen slike paralleller i Norge og den mest kjente er plikten til å brygge øl i Gulatingsloven, som kan regnes minst 1000 år tilbake. Men i Frankrike er disse historiene tallrike.

For å begynne med målet om at Norge skal bli internasjonalt kjent bør vi begynne med en analyse av hvor vi står idag med utgangspunkt i de punktene som departementet mener er fortrinn og grunnlaget for matnasjonen Norge.

  • Trygg mat. Det er ingen tvil om at vi har trygg mat i Norge om vi sammenlikner oss med andre land, men også i andre land har befolkningen mest tillit til eget lands matproduksjon, selv om de saklig sett ikke skulle hatt det. Etter å ha vært i kontakt med mattilsynet i 7 europeiske land er jeg overbevist om at de alle er opptatt av og jobber hardt sammen med næringa for å sikre trygg mat. USA har svært strenge regler og praksis for mattrygghet men det har ikke gjort dem mer anerkjent som matnasjon.
  • God plantehelse. Vi har en rimelig god plantehelse og vi har god hjelp av vår spredte bosetting, men problemfritt er det slett ikke. Fuktig vekstsesong kan skape store problemer med tørråte og andre problemer på potet. Andre land er også opptatt av plantehelse, men er også kjent for mer bruk av plantevernmidler. Men bruk er en ting, noe annet er respekt for tilbakeholdstid og at høyere temperatur gir raskere nedbryting av rester, og det avdekkes få tilfeller av overskridelse i europeisk produksjon.
  • God helse og velferd hos landdyr og fisk. Norske husdyr har god helse, noe alle land streber mot, og i Europa har tilsynet ganske god kontroll på det. Men hva angår velferd er det ikke alltid vi går foran. Da de fleste europeiske land ville forby binding av storfe i bås så var Norge et av de få land sammen med Østerrike som strittet imot. Og mange år etter andre europeiske land er det i ferd med å utvikle seg en etisk produksjon av kylling i Norge, der dyra har tilgang til jord og dagslys.
  • Dokumentert kvalitet i hele verdikjeden. Uten å gå i detalj så er det nok andre land som har vært raskere på banen for en åpen sporbarhet fram til forbruker på flere områder for matomsetning.
  • Redelig omsetning og forbrukerhensyn. Ja, hva betyr nå egentlig dette? Det er mulig vi ikke lar oss lure, men det er neppe redelig å kalle mat for «hjemmelaget» når det er produsert etter vanlige industrielle metoder. I enkelte andre land ville ikke det vært lovlig.
  • Bærekraftig produksjon og bruk av mat og opplevelser, hvor også matsvinn reduseres i tråd med internasjonale og nasjonale forpliktelser. Bærekraftig er et av de mest brukte ord i svadageneratoren i de flest europeiske lands offentlige kommunikasjon, og det er ikke alltid Brundtlandkommisjonens definisjon som ligger til grunn. Matsvinn er interessant, og vi er muligens gode men ikke alltid i forkant. Frankrike er et de først som systematisk har satset på salg av «rare» grønnsaker og frukt, og har forbudt en rekke engangsprodukter av plast, og forbudt kasting av mat i butikkjedene.

 

Til tross for den skepsis i det jeg innledningsvis har skrevet, så ligger vi ikke i sum dårlig an på punktene over, men vi er ikke enestående. Jeg synes det skjer veldig mye positivt på matområdet i Norge. Ikke minst den fantastiske oppblomstringen av lokalmat og med produkter av svært høy kvalitet. Men en Kraftkar er ikke nok til at utenomverdenen ser på oss som en matnasjon på linje med Frankrike og Italia. Jeg tror vi må begynne med oss selv og hvordan vi praktiserer vår matkultur. Jeg har ennå ikke sett noe om hvor store beløp som regjeringa vil benytte til denne nasjonsbygginga. Om det er noen penger så kan vi begynne med barn og unge.

Det er mange som ønsker at vi skal innføre servering av varm lunsj i skolen. Vi skal ikke lenger enn til våre naboland før dette er vanlig. I Frankrike er servering av en 3 retters lunsj normen, delvis finansiert av det offentlige. Da jeg gikk på skole her nede for mer enn 50 år siden så var lunsjpausen på 2 timer, og det ble servert en 3 retters meny. Det var forrett, hovedrett og enten ost eller dessert, og alltid fisk på fredager. Det som har forandret seg er at pausen er kortet ned til en time (men fortsatt god tid til å spise, fordøye og sosialt samvær). Lærerne får ikke lenger servert vin til maten. Skolelunsjen her er ikke et gourmetmåltid, men den er variert med fokus både riktig kosthold og tradisjonelle retter. Et godt måltid gir ikke bare næring til læring, men det bygger opp om maten som kultur og en sosial arena.

For å vite hvordan omverden ser på Norge som matnasjon bør det straks gjennomføres en undersøkelse i flere land om hvordan folk oppfatter nettopp det og så gjenta dette hvert annet år så får vi se hvordan det endrer seg over 12 år og om vi har beveget oss mot målet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

OM Einar Alme

Einar Alme

Medlem i Teknologisk Matforum
Utdannet meieriingeniør fra NLH (nå UMB) og bedriftsøkonom
Har jobbet innen ulike sider av matbransjen

annonse
annonse