loading
attention
Du har tastet feil kode Kontakt kundeservice »
Glemt koden Abonner på magasinet
annonse
PROSJEKT NORGES MATFAT: Sammen med sin mann og deres to barn levde Lene Havåg på kun norsk mat i et helt år. De gjorde seg da en del interessante betraktninger. (Foto: Privat)

Blogg: Hvor er kokken?

Lene Havåg / 2018-02-09 14:19:58

Hva vi velger å spise er viktig, ikke bare for deg og din helse, men også for jorda. Vi bør dekke dagens behov uten å ødelegge muligheten for dem som kommer etter oss. Det innebærer at alle land må dyrke så mye som mulig av maten sin selv. Vi må nok spise mindre kjøtt, kaste mindre mat og sannsynligvis må maten vår reise kortere.

Med dette mantraet startet prosjekt Norges matfat for et år siden. Jeg skulle sammen med min mann og våre to barn leve på norsk mat i et år. Vi gikk på med friskt mot med kjelleren full av lagringsgrønnsaker, hermetisert frukt og bær. Villsau og fjellgris i fryseren. Flatbrød, surdeig og helnorsk mel.

Den vanskelige gjesten

Ganske fort fant vi ut at vi var blitt den vanskelige gjesten. Når vi nordmenn samles rundt matbordet til hverdag eller fest, er det som oftest utenlandsk mat vi setter på bordet, og venner og familie syntes plutselig det var vanskelig å invitere oss. Mange forstår ikke hva prosjektet innebærer og tenker ikke over hvor i verden maten vi spiser kommer fra. Jeg har fått spørsmål om vi ikke dyrker kakaobønner i Norge så mange ganger nå at jeg ikke blir overrasket lenger. Bananer, pepper eller avokado dyrkes heller ikke her til lands. Det er en selvfølge for meg, men mange tenker ikke over det.

Ut og spise

Det å gå ut å spise i løpet av prosjektet har også vært en real utfordring, og vi er veldig skuffet over fokuset på norsk mat og bruk av sesongvarer.

På en restaurant på en holme ytterst i havgapet på vestlandet får vi servert asparges og vårgrønnsaker i januar. På drikkekartet står øl og vin fra alle verdens hjørner, men ingenting fra Norge. På et hotell innerst i en fjord, midt i frukt og bærriket, serverer de engelsk syltetøy til frokost.

På tur langs den norske landeveien

I sommer la vi ut på bilferie, og ble igjen skuffet. Det finnes en del gode spisesteder langs veien, men man skal ha litt flaks for å finne de, og dessverre er det litt for mange av de middelmådige. Da skjønner jeg godt at mange like godt stopper på bensinstasjon og spiser pølse.

Vi står og ser på en meny på en kafé i en liten bygd en plass på vestlandet. Det er en gammel sveitservilla og alt er perfekt fra bekledningen til servitørene, til lampene på veggene. Dessverre lever ikke maten opp til forventningene. Jeg kan se ut ifra menyen og restauranten at det har vært bra en gang, men at de som har utformet menyen er fraværende, og i stedet står unge sommervikarer på kjøkkenet og gjør sitt beste. Det gjenspeiles i det vi får servert på tallerkenen, og kunnskapsmangelen til de som står bak disken.

Hvor er kokken?

Norge skriker etter faglærte kokker, men lave lønninger og ukurante arbeidstider skremmer vekk søkere. Unge kokker forsvinner ut av bransjen altfor tidlig, inkludert meg selv, som har rømt restaurantbransjen og satset på livet som nordsjøkokk.

Her har vi virkelig en jobb å gjøre. Hvis vi skal ha en levende norsk matkultur hvor vi utnytter norske råvarer på best mulig måte må vi også ha faglærte kokker.

Alt var bedre før?

En husmor på 50-tallet hadde kjøttkvern som en av sine viktigste allierte på kjøkkenet. Det ble stilt store krav til husmorens egenskaper som kokk. Hun skulle passe på at familien fikk i seg de rette vitaminene, maten skulle smake godt, den skulle ikke koste for mye og alle rester måtte utnyttes.

Det vi spiser og drikker er det absolutt viktigste vi gjør, men det er det vi vil bruke minst tid og penger på.

Vi bruker mindre tid på kjøkkenet og det er færre som utdanner seg innenfor matfaget. Kapitalinteresser tar over matlaginga og resultatet er at kunnskap, matkultur og levemåter går tapt.

NORSKE RÅVARER: – Hvis vi skal ha en levende norsk matkultur hvor vi utnytter norske råvarer på best mulig måte må vi også ha faglærte kokker. (Foto: Privat) 

Med stolthet til norske råvarer

Vi ser på andre matkulturer som noe bedre enn vår egen. Vi snakker om utenlandske oster og spekeskinker med stjerner i øynene, men vi har produkter som kan måle seg med både italienske og spanske spekeskinker i verdensklasse. Vi har mye å være stolt av! I Norge har vi lange yste og speketradisjoner. Vi har frukt, bær og grønnsaker som har modnet i langsomt tempo og blitt fulle av smak og vitaminer. Lam med smak av fjell og kyst. Fisk, skalldyr og ikke minst klippfisk.

Hvis vi skal ha en levende norsk matkultur må vi bruke lokale råvarer etter sesong. Vi må lage mer mat og vi må ha faglærte kokker som kan bringe den rike norske matkulturen videre til neste generasjoner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

OM Lene Havåg

Lene Havåg (31 år)

Selvutnevnt prosjektleder for norgesmatfat.no, jobber som kokk offshore og kursholder for Margit Vea.

Opprinnelig fra Aurskog Høland, men flyttet til Rosendal da jeg var 10 år. Ser på meg selv som en hardbarka vestlending selvom jeg liker best å gå tur bortover og ikke rett oppover og raspeball ikke er det beste jeg vet. Møtte den syngende ølbryggeren Øyvind med et hjerte for gamle båter og jeg var solgt. Jeg ble lurt opp til Sunnmøre med lovnader om at der var det enda vakrere enn i Hardanger.

Vi har 2 barn og 1 til på vei og bor på et nedlagt småbruk med Sunnmøres beste utsikt. Opptatt av bærekraftig kortreist mat, nærhet til råvarene og matglede.

annonse
annonse
annonse
annonse